|
Ja, du leste riktig: Veikingene. De som skjelver
når de får bølger under baugen. Du kjenner dem igjen på
parasollen på dekk. Årets konvoi går fra Florø til Rognaldsvåg
og Askrova 24.-26. juni.
Vi skrur klokka tilbake til fredag 25. juni 2004: Vinden rusker
godt, og veikingene er bleike om nebbet. De har nettopp lagt ut
fra Florø. Målet er Stavang, noen nautiske mil sørøst.
Det går ikke spesielt fort. Vidar Nupen danner fortropp med
gavlbåten Baltanskjer. ”Toff, toff,
toff” lyder det fra motoren. Vi går gjennom S-en, et
synålstrangt sund som ender i Blindebukta. I dårlig vær har
mange båtførere valgt feil kurs gjennom S-en og kjørt seg på
land i Ausa. Derav navnet.
SKREKK OG GRU: Konvoiens første
dag starter med kraftig vind. Veikingene er bleike om
nebbet. Fra venstre Annika Klocke og Kari Klocke.
|
Veikingkonvoien unnfanget for ni år siden. Samme
året skulle det gå en båtkonvoi til Island, Shetland og
Færøyene, under det barske navnet Vikingkonvoien.
Vidar Nupen og Dag Bjerk satt og harselerte med navnevalget.
Plutselig lå den på bordet: Ideen om å arrangere en konvoi for
veikinger; de som liker seg best i skjærgården, og gynger like
mye av det som skvalper innabords som utabords. Og dem er det
mange av. I toppåret 2001 deltok 220 båter.
IMPONERENDE: Sander Ødelien sover og aner ikke at han
underholder hele konvoien med en helt umulig kombinasjon av
plystring og snorking. |
Lørdag våkner Kari Klocke med et smil og
konstaterer at her er det litt av hvert å gjøre for en som
jobber i helsevesenet: Kvelden før var det kaidans i Stavang. I
nabobåten ligger Sander og snorker, stadig rødere i kinnene
under den stekende solen. Kari klatrer over ripa og smører
ansiktet hans med solkrem. Kari "Florence Nightingale" ser seg
omkring og nikker fornøyd. Så setter hun seg til å spise frokost
sammen med søsteren Annika Klocke.
– I dag er stemningen annerledes. Folk er slitne, men veldig,
veldig fornøyde. Det beste med Veikingkonvoien er disse
morgenstundene med stekt bacon og gitarspill, sier de.
Ut på søndagen annonserer Alv at han er trøtt.
– Det er best å komme seg herifra, sier han og forsøker å bakke
Trygven ut mellom båtene. Han klarer akkurat ikke å snike baugen
forbi. Sakte glir Trygven tilbake til utgangspunktet, som om han
slettes ikke var borte dette lille øyeblikket.
– Jeg kommer meg visst ikke herifra, sier han og slår ut med
hendene. Sånn er det bare med Veikingkonvoien. Mer om den på
www.veikingkonvoien.com
Tekst: Heidi Hansen Foto: Kai
Roger Vatne |
