MÅLET ER STAVANG noen nautiske mil sørøst for Florø. Det går ikke spesielt fort. Vidar Nupen danner fortropp med gavlen sin ”Baltanskjer”. ”Toff, toff, toff” lyder det fra motoren. Eller kanskje det heller er ”tøff, tøff, tøff”...?
Vi går gjennom "S-en", et synålstrangt sund som ender i Blindebukta. I dårlig vær har mange båtførere valgt feil kurs gjennom "S-en" og kjørt seg på land i Ausa. Derav navnet.
– Skjærgården utenfor Florø er en paddemark av undervannsskjer, sier Olav Tveranger.
Videre går turen til Stongasundet, der vikingene ifølge myten demonstrerte sin råskap med å sette avhuggede hoder på nidstang.

PLASKER RUNDT: Tre veikinger har kastet loss og plasker rundt i skjærgården utenfor Florø. Fra venstre: Kjersti Leversund, Arild Moe og med ryggen til, en veiking som krever å få være anonym.

UNDERVEIS KOMMER flere båter, en kajakk og en vindsurfer til. Vi begynner å nærme oss Stavang; kjent for et større publikum for vidløftige planer om et kasino i tilknytning til nærbutikken... eller var det i en dieseldrevet båt fra Russland? Det er aldri godt å vite hva innehaver Anders Haave finner på; mannen har tross alt kjørt vannscooter til Murmansk.
Denne gangen har han rigget opp et partytelt på kaia. Det er dans. Vi ankrer opp, og Atle Wefring finner fram gitaren. Snart brer visesang seg over båtene.
Her finnes en egen tidsregning. Det er dette som er årets lengste natt. Den varer en hel helg, og ikke bare Jonsokaften slik uinnvidde synes å tro.

BAKMANNEN: General Vidar Nupen i innbitt konsentrasjon idet han manøvrerer gavlen "Baltanskjer" til kais.

DET VAR EN GANG.... Veikingkonvoien ble unnfanget for ni år siden. Samme året skulle det gå en båtkonvoi til Island, Shetland og Færøyene. Denne konvoien tok navnet Vikingkonvoien, og da snakker vi om de virkelige vikingene, de med fletter i skjegget og rovblikk, som tåler litt bølger.
Vidar Nupen og Dag Bjerk satt og harselerte med navnevalget. At det var fordi de ikke hadde mot til å slå følge, sier historien fint lite om. Plutselig lå den på bordet: Ideen om å arrangere en konvoi for veikinger; de som liker seg best i skjærgården, og gynger like mye av det som skvalper innabords som utabords. Og det er mange. I toppåret deltok 220 båter.
– Vi tok med oss glassperler ut til innbyggerne på øyene, mimrer Øyvind Hamar om førstegangsreisen, med balsam i blikket. – Og byttet dem bort mot kvinnfolk.

KONVOILEDELSEN HAR lagt seg på en billig linje. Påmeldingsavgiften har steget i takt med portoen for A-post og er nå kommet opp i seks kroner. Kajakker går som B-post og betaler bare tre kroner. Ikke rart de trenger sponsorer.
– Blant annet bidrar Kakebua (alle florøværingers kjæledegge) med gratis påfyll på kaffen i planleggingsfasen. Første året søkte vi dessuten bystyret om 125 kroner i støtte – en prosent av det storebror Vikingkonvoien ba om. I sin innstilling økte rådmannen tilskuddet med en krone i ren og skjer velvilje, sier Nupen.
– Veikingkonvoien er anarkistisk organisert, men det er viktig for oss at konvoien går fint for seg, uten slagsmål, båtfyll og annen farkeskap, fortsetter han.
Det årlige overskuddet av sponsormidler og salg av effekter går til gode formål. For eksempel til Ungdom mot narkotika, 4H, grendalaget (som fikk råd til lyskaster på fotballbana) og seilforeningen (som fikk råd til en hel optimistjolle).

IMPONERENDE: Sander Ødelien sover og aner ikke at han underholder hele konvoien med en helt umulig kombinasjon av plystring og snorking.

LØRDAG VÅKNER Kari Klocke med et smil og konstaterer at her er det litt av hvert å gjøre for en som jobber i helsevesenet: I nabobåten ligger Sander og snorker, stadig rødere i kinnene under den stekende solen. Kari klatrer over ripa og smører ansiktet hans med solkrem. Sånn ja! Tømmermenn får paracet å løpe på, og Donald-kulen hun selv har pådratt seg etter at hun stolte for mye på nattens dansepartner, blir diagnostisert som ufarlig. Kari "Florence Nightingale" ser seg omkring og nikker fornøyd. Så setter hun seg til å spise frokost sammen med søsteren Annika Klocke.
– I dag er stemningen annerledes. Alt går i sakte tempo. Folk er slitne, men veldig, veldig fornøyde. Det beste med Veikingkonvoien er disse morgenstundene med stekt bacon og gitarspill, sier de.

KONVOIEN KASTER loss og legger i vei mot Svanøy tre nautiske mil lenger vest i havet. Det er blikkstille og sola skinner. "Er det noen som passer for meg" falsettsynger en ukjent sanger fra høytalerne.
Alv-Inge Hegrenes, heretter kalt Alv, har fått motorstopp og henger på slep etter Nupens "Baltanskjer".
På Veikingkonvoien for tre år siden støtte Alv sammen med en bjørn i et lystig lag. Slik formulerer han det i alle fall selv. – Jeg fikk betale for den umaken, fortsetter han.
For bjørnen påførte ham faktisk et nakkebrudd, såpass at det er et medisinsk under at Alv fremdeles står oppreist. Siden har han aldri riktig blitt seg selv.
Likevel reier han på Veikingkonvoien like årvisst som jula kommer overraskende på kjerringa.
– Ellers kan jeg bare gå å legge meg.
Det kunne i så fall Veikingkonvoien også gjort. Uten Alv hadde det ikke blitt det samme. Snekka hans "Trygven" ligger treverk mot treverk med gavlen til Nupen. Men det beste av alt er at han ser ut som Oddvar Torsheim – ad notam Sunnfjords store sanger og en av de mest begavede kunstmalere 68-generasjonen har fostret, særlig tatt i betraktning at det var på forskudd, sånn omtrent på slutten av 50-tallet. Alv synger Torsheim-viser som om han virkelig var Torsheim i egen gråsprengte figur:
"Dag etter dag galningen sit, oppe på fjellet og ser ned i dalen, der han miste sitt vit, der alle ba han dra til den der heite plassen du veit, der alle fortalde flittig kor utruleg han var teit. Han er grå i sitt fjes, han er hurklet og hes, mens ein iskald vind bles."
– Jeg liker både bildene og musikken hans og ser opp til ham som person, sier Alv.
Første gangen de to møttes lot Torsheim følgende, legendariske ord falle:
– Gifte deg, det må du aldri gjøre.
Det hadde Torsheim selv erfart. Tilbake etter kona lå det bare en rød juleduk. Den delte han i fire, og siden har ingen sett ham uten rødt skjerf.

TANGO! Livets glade dans.

VI SITTER I ”TRYGVEN” og lar sola varme oss. Alt går i sannhet saktere enn vanlig. Nupen spiller gitar, og vi synger viser som han selv har skrevet.
– Når man sitter slik og nipper til en kald øl i et miljø som dette, da kommer den store harmonien og sjelefreden. Da tror jeg at jeg har det slik som buddhistmunkene, sier Øyvind Haram, og alle nikker så tennene skrangler mot de brune, små.

UT PÅ SØNDAGEN annonserer Alv:
– Nå er jeg trøtt. Det er best å komme seg herifra.
Han forsøker å bakke "Trygven" ut mellom båtene, men klarer akkurat ikke å snike baugen forbi. Sakte glir "Trygven" tilbake til utgangspunktet, som om han slettes ikke var borte dette lille øyeblikket.
– Jeg kommer meg visst ikke herifra, sier han og slår ut med hendene.

Tekst og foto: Heidi Hattestein